Hodet over vannet?
Det har vært sabla busy dager med sjelden mye logistikk hvor jeg burde vel vurdere å kjøpe klimakvoter for god samvittighet. Highlight må vel være at jeg er ferdig med siste arbeidsbesøk i hula i bergen på Antarktisdokumentaren som kommer 13.okt. Takk for godt samarbeid Øyvind, godt fornøyd med resultatet.
Onsdag var det lang dag med opptak av «Hvor befinner Aleksander seg?» på Lottotrekningen. Dette innebar rockabilly Ståle, potetåker, slakkline, enhjulssykkel, skateboard og en atomreaktor..
Tirsdag var det opptak med Petter Scherven og hans nye program som er på lufta på nyåret. Mest imponerende var derimot at de hadde laget en Wilson 2, skremmende lik Wilson 1. På kveldstid var det tid for innspilling av videohilsen til neste sesong av Drømmeturen. Og med møte i Sandefjord på morraskvisten ble det atter en lang dag. .
Mandag stort sett hjemmedag, oppfølging og telefoner. Søndag rask tue til hytta i stavern for å ta opp båten og ferskvannskjøre motoren.
Lørdag: Aleks og Kari Paranoia Boogie på hamar. Veldig artig 20 årsjubileum i sporten. To fly på Hamar, landing på Domkirkeodden og grillfest på kvelden med gamle Hagl-ørner
Chatting med Andy
I dag skypet jeg med en egentlig ganske fersk venn, Andy Kirkpatrick. Jeg har et noe spesielt forhold til han, siden jeg knapt har sett han uten klatresele på. Jeg husker at jeg knapt kjente han igjen da han tok av seg hjelmen, etter vi hadde hengt 13 dager i Trollveggen sammen. Jeg spurte han om han var interessert i å være med på et nytt prosjekt, og han sa WOW. Så da er han vel med da..
Høstlansering NRK
I dag var det tid for høstlansering på NRK. En interessant affære forsåvidt, med alt av nrk folk mellom Arne Scheie og Skavlan, i et mylder. Cec og jeg representerte naturlig nok Drømmeturen, selv om dette antakeligvis gikk de fleste forbi i presentasjonen. Ikke så mye champagne og rød løper, men i litt mer uformell NRK stil. Og helt kurrant at jeg kan gå og ta en kaffe mens journalister og fotografer stimler rundt lillekrølle 🙂
Dagens bilde
Rekognosering til neste Drømmeturen. Opp og ned i blå is, artige formasjoner, og knirkende stegjern.
Den følelsen..
En egentlig litt traust dag..våknet tidlig, tung i kroppen, en times løping i området og på stranden, frokost..lite vind, sovnet over en bok i loungen på hotellet..
Da jeg våknet, hadde vinden tatt seg opp. Jeg småløp ned på stranden..dolk planet som rakkern, bannet over å være seint ute..fikk ut et 6.7 seil og 140 l brett. Funket ikke helt..ikke nok. Fikk byttet etterhvert til 8.2 m seil og 120 brett. Det smalt. Vinden økte. Jeg spratt på bølgene og tok noen luftige svev.. Inn og bytte igjen. Det skummer på toppene. Et 7.2 seil og et RRD 129 brett. This is fast shit sa fyren med solbriller. Han hadde rett. De neste fire timene fløy jeg til himmels..ikke sånn helt bokstavelig kanskje, men.. I 20 år har jeg surfet i snitt en dag i året..bannet over dårlige jibber, råttent utstyr og kastevinder. Nå hadde jeg satt av en uke på Sardinia, dedikert til surfing…men også her lot vinden vente på seg.Til i dag.
Det gikk styggfort. Fra å flakse relativt ukontrollert avgårde, kom kontrollen etterhvert. På trapesen. Bein i fotstroppene. På å ta de små dønningene. Lukke seilet i bakkant. På vannstartene. Og så…på jibbene. Ingenting er som en jibb som funker. Og så bare å ligge å pushe på..styggfort. Gurglende…. redd…fooooort!!!!!
Den følelsen. Flow. Kontroll. Mestring. Kall det hva du vil. Pur glede. Små timer hvor all verdens bomturer blir verdt alt.
Det er vanskelig å unngå at livet blir en jakt på nettopp denne følelsen.
Og er det egentlig sunt? Blir alt bare en egogreie? En kvalm selvforherligelse?
Jeg unnskylder meg selv med at jeg tross alt jobber mye med å gi andre denne følelelsen. Det er uunnggåelig. For slike dager fortjener alle..
Dagens bilde: Å finne en minibank
Jeg er i Sardinia. På sporadisk surfeferie. Vindsurfing er liksom noe som gikk av moten på begynnelsen av 90-tallet. For de fleste. Heldigvis er jeg ikke så opptatt av mote..
Det er latterlig kult å vindsurfe når du spretter bortover bølgene, og jibben sitter som fingeren i døra. På Porto Pollo er det vindgaranti. Den gjelder ikke i dag. Og ikke i morgen. Dessuten finnes det ikke en eneste minibank i landsbyen her. Så jeg bestemte meg for å løpe med visakortet til neste by langs kysten. Det virket som en god ide. Det virket heller ikke så langt liksom. Men de har ikke hørt om kyststi her. Og kysten er formet som en tolvfingertarm. Og midt på dagen freser sola i hodet som bacon på bølgeblikk. Det var en fin 3 timers løpetur. Litt varm kanskje..
Dagens bilde
På thaimat på bygdøy med Eirin. Hun fikk Toppblad i gave for at hun var veldig flink i dag..
