Det finnes overhodet ikke noe bevis for at livet er alvorlig..

Forfatter arkiv

Surprisebursdag

image

Harald fylte 39 år ( for første gang) , og fikk overraskelsesbursdag og hyttekart i gave. Takk til Steffi for at du dro ting i gang! Fantastisk kveld..takk. Og gaven fra meg den gjorde vi på tirsdag.. den sitter garantert i en stund..


Basic needs – Extreme Happiness: Preludium

 

I dag satt jeg og kikket gjennom noe gammelt videomateriale. Og her fant jeg jammen forhistorien til den ostepop-videoen.. Dag 81 finner jeg det nest siste depotet, og forklarer at jeg har gledet meg stort til å finne ut hva godteri som ble lagt igjen her. Denne gangen ble jeg ikke fullt så positivt overrasket, da jeg bare hadde lagt igjen en eneste pakke mentos. Lite visste jeg om hva som ventet i siste depot..

 


Guinness WR 2013

Guinness WR 2013

På vei hjem fra Washington gikk jeg innom en bokbutikk i Washington, og så Guinness 2013 i hyllene. Nå er ikke akkurat dette pensum i min verden hvert år, men jeg kom på at jeg fikk en mail fra de i februar og anmodning om å sende et bilde fra Antarktis til 2013 utgaven, og så har jeg ikke tenkt å så mye mer på det. Hvis noen hadde sagt for 10 år siden at jeg skulle få bilde i Guinness for å ha gått altfor langt på ski, så hadde jeg mest sannsynlig ledd meg i filler..


Bridgeday

image

Bridgeday er et legendarisk basesirkus i West Virginia. En bro, 450 hoppere og hundre tusen tilskuere. Hurra!


Dagens bilde

image

Sein middag, lite i skapet. Men det finnes alltid noe reserver.. Frysetørret går sjeldent ut på dato. Ikke tabasco heller.


Bilde

Dagens bilde

image

På vei ned mot sentrum av Svolvær etter en fjelltur opp til Kongstind gikk jeg over en bro og fikk dette utsynet mot Blåtinden, Fløya og geita


En perle i Vesterålen

Svein Roar Martinsen har vært initiativtaker til Friluftshelga 2012 og navnet mitt på ramla på en eller annen måte ned på blokka over foredragsholdere. Lucky me. Aldri tidligere vært i Vesterålen. Og Vesterålen bestemte seg for å ta meg godt i mot.

For alle festivaler med tidlige foredrag er været et tveegget sverd. Når det er så latterlig vakker idyll utendørs, er det desto vanskeligere å dra folk inn på foredrag.  Men det ble slett ikke så verst. Vi ( Karina Hollekim og krølleblondie..) var satt opp på tidlig ettermiddag, og ingen av oss skal skryte på oss en fullsatt kinosal, men vi leverte solid til de fremmøtte.

Og en lærer noe nytt hver gang. Denne gang lærte jeg at en standard HP USB-fjernkontroll fungerer hele veien fra scena til framviserrommet. Det hadde visst vært en durabelig fest kvelden i forveien med Fri Flyt filmtour, og en HDMI kabel havnet på avveie..

Heldig for oss ( nok en gang) syntes Fred Arne fra Vesteraalen Hang og Paragliderklubb at vi burde få se mer av Vesterålen når vi først var på besøk. Og med det skulle søndagen vise seg å bli en fantastisk opplevelse.

Først opp på Storheia for litt formiddagsutsikt og å plukke opp familien. Deretter sjøsetting av RIB med 250 hester utabords og redningsdrakter. Så suser vi utover fjorden, plukker opp Fred Arnes tre gutter i Bø (jepp, stor familie) og suser videre utover havet.

Ellen Marie Hansteensen bor alene på øya, og har store tanker for framtiden til fyret

Til Litløy fyr.

Fra nå av omtalt som norges vakreste perle.  En ytterst vakker hundreåring (fyret altså..)

Ellen Marie Hansteensen er den lille øyas eneste fastboende. I dag er hun verdens hyggeligste vert for to søringer og en storfamilie. Historien om henne er lang, men i korte trekk har hun alltid drømt om å bo ved det store havet. Så Kystverket skulle selge Litløy fyr, og kommunen ikke var interessert, så gikk hennes drøm i oppfyllelse.

Hun guider oss opp de 300 trappetrinnene, fra potethullet til toppen av fyret, til piggtrådmonumentet og til slutt ned på kjøkkenet. Her står brenneslepaiene og roper. På oss.

Det er tusen gode grunner til å avlegge Litløya ( ja, de har overnatting…og mer kommer – sjekk hjemmesiden hennes )

Og du kan faktisk sove øverst i fyrtårnet.

Litløy fyr

Iallfall hvis du spør pent.

Takk for et fantastisk besøk Ellen Marie, og lykke til videre med prosjektet.

Og tusen takk til Fred Arne for at du tok oss med til denne perlen!


Tsjekkia på 30 timer

– Hva slags magasiner prater vi om? spør jeg

– Outdoor, Maxim og Cocktail, svarer …..

– Cocktail?? Dette har du ikke fortalt noe om Trond?

En kreativ fotoshoot på 15 min – is i hånda med satelittdiskene i bakgrunn.

Trond gliser. Så følger overbevisninger om at Cocktail iu Tsjekkia er et annet magasin enn på øverste, sladdete hylle på Essoen.

De siste par dagene har jeg vært i Tsjekkia med Devold, holdt et foredrag og pratet med noen journalister, og vært i TV-studio. Trond (markedssjef) og Dag Inge (eksportsjef) og en smørblomst av en krølle (jepp, det gikk galt hos frisøren igjen… ) på tur, med Northtrappers som vert.

Northtrappers er distributør i Tsjekkia, som har blant annet de norsk aktørene Devold, Real, Bergans, Dale of Norway og Fjellpulken. Jepp, du hørte riktig – Fjellpulken er poppis også i Tsjekkia og brukes blant annet av fjellredningstjenesten. Og hvorfor så mange norske agenturer ? Sjefen og eieren jobbet i en årrekke med nordmenn. Og ønsket å fortsette med dette etter han startet Northtrappers på hjemmebane.

Vi ratter ut mot landet, og sikter oss inn mot et kurs av Hudy, den største sportskjeden i landet. Eller først spiser vi Gullars-lunsj og treffer Marek Holecek til lunsj etter en kort sightseeing i Praha. Marek er blant Tsjekkias, og dermed blant verdens klatreelite. Han forteller om sommerens forsøk på Nanga Parbat, som resulterte i bråstopp på 7600 meters høyde i Rupalveggen. For de som noe om Rupalveggen så sier det aller meste om hva han egentlig holder på med..

Utpå kvelden er det min tur. På forhånd får jeg en anmodning om å prate sakte.. ja,vel? Greit nok.

Etter 10 min tenker jeg – jøss, det var da en usedvanlig stiv gjeng? Så kommer konferanselederen fram og begynner å oversette. DA ler folk og henger med. Og slik fortsetter vi, jeg prater og snurrer film, og tolken henger med så godt han kan. Elegant.

Neste dag styrer vi mot Tsjekkisk TV. I kafeterian venter et par skribenter og en fotograf. De har gjort grundig research og stiller gode spørsmål, og diktafonen lyser. Allikevel er hele intervjuet ganske underfundig. Så fotoshoot – en klassisk klisje med is i hånda foran de store satelittdiskene utenfor. Håper de heller velger noen av bildene jeg har lovet å sende.

Jeg var litt usikker på om dette var en programleder eller en værmann..d

Etter en 20 sekunders sminking (kan få gjort mirakler med meg på 20 s..) så er det inn i studio. Et slags værprogram antar jeg…for alle spørsmålene er relatert til vær. Programlederen finner på nye varianter av de samme spørsmålene underveis.

Coctail sliter med en deadline og vil skype intervjuet senere. Greit for meg. Så innom et par Hudy butikker, og på flyet.

Tsjekkia på 30 timer. Done.


Feelhigh – treningshelg på Geilo

 

Arild Solheim ringte meg en gang i juni og lurte på om jeg ville holde foredrag på en morsom treningshelg i september. Joda, sa jeg, det ordner vi. «Morsom treningshelg» sa han. Det er alltid to sider av en sannhet. 

BildeFeel High er en trenings- og inspirasjonshelg for både spesielt og normalt interesserte.  Med leksjoner av spesialister, foredrag av motivatorer, trening med dyktige instruktører – alt arrangert av Bergens idrettsklinikk med Arild Solheim i spissen. 

Etter ankomst Highland Hotel fredag ettermiddag er det rett i treningsklær. Eller det er fordi den første timen med Alexander R Wisnes går meg hus forbi. 

Først kjernetrening i sal med friskus-Håvard. Han drar i gang ulike planker, mageøvelser og ryggøvelser. Så følger både zumba, med innslag av salsa og flamenco, og til slutt en kjærkommen yogahalvtime. 

– Få halebeinet ned, er en av Astrids yogainstrukser som jeg ikke klarer å få helt grep på. 

Og Håvards sine rumpezumbamoves ville garantert gjort Mira Craig ganske så imponert… 


White men can`t jump

– Don`t damage my wall!

Joon snubler og angriper sementveggen med et klask.  Videoen er spådd en lysende fremtid på Youtube…

Vi er i Parkour-parken.  Basic parkour er ganske enkelt et must for å rømme fra skurken ( eller monsteret ) på en kul måte i urbane omgivelser.

I parkour behøver du fart og spenst og kroppskontroll. Og svært velvillige knær. Og litt guts. Ilir Hasani er guruen her, den menneskelige apekatten som leder oss rundt gjennom ulike øvelser. Her i København er det bygget en egen park i et tilsynelatende meningsløst sammensurium av betong og rør . Her lærer vi altså nyttige ting som å løpe opp vegger, hoppe over betongkanter som firbeinte individer og slenge oss inn gjennom sprinkelrøråpninger med beina først (som kan brukes til å hoppe inn i et åpent bilvindu f.eks). Vi lærer også et kult bakovertriks fra sittende stilling på en betongkant.

Sjekk ut på http://www.teamjiyo.com

Så er det rulling ned skråninger, også et must for stuntmenn. Forlengs, sidelengs, baklengs.

Under en videodebrief sprer drittlukta seg. Alle kikker på hverandre. Svenske Peder har rullet på seg en saftig hundelort oppetter låret.

– Beklager, jeg burde gått lenger unna, spøker jeg ( var i grunn veldig  fornøyd med den kommentaren..)

En barnevogn passerer. Så en jogger. Flyktige blikk. Mon tro hva de tenker? 12 voksne mennesker på toppen av en gresshøyde (kalt «fjell» i Danmark) hvor en og en blir slått i magen, kastet rundt og ruller nedover som tumbleweeds. På toppen av det hele klapper og jubler alle. Hva skulle samfunnet gjort uten slike som oss ?

Eksamen er den laaange bakken. Kast i kast nedover blir omverdenen en eneste fartsstripe. Å rulle helt til øyeeplene popper gir cred. Da kan du stoppe..

Så skal det hoppes.

– Push litt mer med beina for å få nok rotasjon, instruerer Jakob.

Italienske Daniele «Pacino» har landet halvveis på nakken et par ganger. Det tar seg ikke bra ut fra 10 meter..

– Vi har ikke hatt noen ulykker med dette. Ennå.

Høye fall er en klassisk stuntgren. Hvor mange ganger har du ikke sett skurken flakse nedover med padlende armer og sparkende og lande i en kjøttmørje på fortauet ? På film altså..

Det er tre typer stuntfall – suicide ( forover og lande på rygg), face off ( stup med vri seg på ryggen i siste sekund) baklengs ( og lande på rygg) og header ( forover kråke, lande på rygg)

Først en meter, så to. Så tre. Dobbel tjukkas gir alle en ny sjanse. Selv om det svir litt i lungene..

– Nå begynner psyken å spille inn, smiler Jakob. Uansett, land på matta.

Godt poeng.

Så blåser vi opp den store badeballen. Rekkverket på seks og ti meter er stupetårn.

Det er faktisk skremmende høyt. Jeg hadde lett byttet med hundre meter og en skjerm på ryggen.

Det er en viss forskjell på ansiktsuttrykkene på kanten der oppe og når de ruller ut av airbagen der nede. Fra angst til glede. Sveitsiske Waltraud vinner primalskrik-konkurransen. Flere trodde aldri de skulle tørre å hoppe. Jakobs lavmælte og oppbyggende brief før hoppet er beroligende og fokusert.  Og det funker.

Jeg tar forsiktig sats. Så hopper jeg. Det går bra. Det er lite sprell og skuespill, men en får liksom noe annet å tenke på på kanten av gelenderet utenfor tredje etasje.

Og alle var enige om at det var en innholdsrik dag.

PS: Rekorden er på 95 meter. Den får vente til neste gang.


– Let`s get shot! And sliced!

Dagens agenda: Special Effects og fight med kniv og ulike våpen. 

– På et filmsett vil du føle presset på helt annen måte enn når du tørrtrener, det er masse folk, tidspress og ekstra nerver når eksplosivene fyrer av, innleder hovedinstruktør Jakob. 

For å føle på virkeligheten skal vi teste ut squibs – blodampuller som fyres av med eksplosiver på kroppen. Tøøøøøft! 

Christian er sjefspyroteknikeren for øyeblikket. Han gjør også regn, tåke og vind. 

– Regn er spesielt vanskelig og det må samkjøres perfekt med lyscrewet for å skape troverdige forhold, sier han. 

Å drive med spesialeffekter er defintivt mer livsstil enn jobb.  Om en forsøker å kombinere arbeidsfelter mister en fokus. Alt handler om å bli latterlig dyktig på et smalt felt for å bli hyret inn på de feteste jobbene. Det finnes blant annet 30-35 typer filmblod, alt etter hvor på kroppen og hvordan skuddet eller skaden skal se ut. 

Jeg begynner å innse at stuntmenn ofte har et stort press hengende over seg. På film kan opptak selvfølgelig gjøres flere ganger, men med eksplosjoner og skuddscener er det kostbart og tidkrevende med repetisjoner. Alt bør sitte første gang. Og ingen kan bli skadet.  

– Det er eksplosiver, ikke løskrutt. Om dere holder hendene foran ladningen når den går, brekker dere fingrene, advarer Jakob. Kjekt å vite.

Vi får et gram sprengstoff på magen i kombinasjon med en blodampull, koblet til en  klassisk Olsenbanden-detonator og noen minutter til å øve inn en langsom død på ca 10 -15 sek.  

Så kjører vi – Action!!

Min dødsscene blir en tarvelig amatørs debut. Jeg står og virrer, koordinator roper som avtalt Hey!  og jeg blir skutt og faller som en punktert potetsekk. 

Det var egentlig meninga at jeg skulle slenge med leppa til Al Pacino, bli skutt og falle baklengs over boksen…men så ble jeg skutt altfor tidlig. Stuntkoordinatoren gjorde en slett jobb, hvem det nå enn var.. 

Bakdelen med slik moro innendørs er at blodet må vaskes opp etterpå. Wax on – wax off osv.. det har sikkert også en mening. 

Vi har vært gjennom fekting og sverd på scena. Kniv er også et must.

I grunn har du tre momenter: 1 () Slice ( hals, mage og diagonalt), stabb ( bryst og mage) og dodge ( hvor du unngår med å vri deg unna) 

Trikset med å slice er å vri bladet på siden når du streifer motstanderen, for deretter å vri eggen ut igjen ved utgangen. Motstanderen må vri seg i samme retning av slaget. Stabbe er litt småskummelt, og du må vri bladet akkurat før du treffer, og motstanderen tar raskt tak rundt det bøyde bladet for å skjule trikset. Dodgingen er grei, bare å vike unna. Det morsomste er selvfølgelig skuespillet med å bli kuttet opp, og jeg er spesielt fornøyd med de gurglelydene mine som simulerer punktert lunge. Og ja, vi bruker bare lekekniver..

 Så gjennomgår vi litt med ulike martial art-våpen, som Sai, Tou Fa, Karambit, Boken og Nunchacu og noen klubber jeg er litt usikker på om har gjort seg fortjent til et eget navn…

 


Jack Bauer I presume..

– Drop your weapon!! Get your fat ass on the f…. ground!!!!  

Ok, kanskje ikke akkurat helt manus, men det er da lov å improvisere litt.  Skurken adlyder, ned på bakken, dekkes av partner, så håndjern. Så roter jeg det til.. jævla knotete de derre cuffs a da ? 

Vi driller arrestasjon a la Hollywood. Eller var det Bollywood? På film som i virkeligheten er det brøling, overraskelsesmoment og full rulle som teller for å forvirre og skremme skurken til å adlyde. 

Men igjen, det viktigste er ikke at det blir gjort etter politiboka. Men at det ser bra ut fra riktig vinkel. Og her er det lov å leke Bruce Willis, NYPD og Jack Bauer på en gang. Vi minner vel egentlig mer om Politiskolen 4.. 

OK, roligere dag i dag, litt mer teknisk. Dagen er viet SWAT (Special Weapon And Tactics), våpenhåndtering med løspatroner, arrestasjoner, avvæpning og en god del «skarp» moroaction. SWAT er et ganske heftig fag for politi og militære spesialenheter og vi går kun gjennom det mest elementære som å klarere rom, hjørner og trapper parvis og i «tog». Vi går igjennom singleaction, dobbelaction revolvere, Colter og et par Berettaer.  Jeg forsyner meg med en blankpusset Colt 9 mm. Kjærlighet ved første blikk. 

Så vi vandrer rundt og peker, brøler og skyter, først uten å skyte. Ferdigstilling stående, kne og liggende og alt det der.  Flashback til aspiranttiden.. bare en litt mer vennlig tone enn sersjant Karlsrud. Med spesialvåpen for filmverdenen, heldigvis med troverdig vekt. Tilslutt har vi klarert både kantinen, trappa, flere toalett og inngang og alt som kan klareres. BildeBildeBildeBildeBildeBildeBildeBildeBilde

Så egenkoreografert show igjen. Tiger (hun het faktisk det) og jeg skal klarere en lang gang ut fra heisen, påkalle forsterkninger som klarerer og kommer opp trappen, klarer toalettet,  og så inntar vi gymsalen sammen og gruser skurken. Sekunder før «rolling» så er vi så på hugget at pulsen øker. Er alt klart?  – Rolling!!!Men døren går ikke opp..En vaktmester har trykket på heisknappen i første etasje og vi forsvinner nedover istedet… 

Så «skarp» gjennomgang. Først skyter vi hverandre for å bli vant med å se inn i avfyrende våpen. Selv om det er løspatroner skal sikkerhetsavstand være 3-4 meter. Iallfall 2. Og sikt nedenfor ansikt til side for kropp i tilfelle kruttslam på avveie. 

Etter lunsj gjør vi bla et lite stunt med å komme løpende, plukke opp våpen, rulle over boks, lande, rulle rundt, plukke nytt våpen mens vi skyter seks skudd mot tre ulike motstandere. Coooooool!  

For en gangs skyld føler jeg meg litt hjemme. Jeg er ingen spesialsoldat, men jeg har da tatt i våpen før. Jeg har riktignok aldri arrestert eller blitt arrestert (.. bortsett fra en gang i Calgary da, men det var bare fordi skinka mi helt tilfeldigvis kom til syne i nærheten av politiet…) eller blitt satt håndjern på ( ok, en gang da… bare fordi jeg tilfeldigvis løp sammen med noen basehoppevenner vekk fra Oslo Plaza.. ) Jeg presterte faktisk også som 12-åring å skyte skjøt meg selv i hodet etter å ha stjålet broderns luftgevær, men jeg ser ingen grunn til å nevne noen slike uvesentligheter på dette kurset.. 

 Bilde

 


Dag 2 – Martial art, sverd, kårde og en skittentøysbøtte

Dag to starter med ny interessant oppvarming, hvor vi bla koser oss med trillebårgang opp og ned trappene. To etasjer altså. Jeg kan ikke nekte for at kroppen føles som en ribbevegg etter den første dagen, real oppvarming føles faktisk bra. Og under stretchingen kan jeg nok en gang fastslå at lange skiturer ikke har spesielt høy yoga-effekt.

På timeplanen står det grunnleggende martial arts, slag og spark i øst og vest. Jeg har aldri drevet med kampsport og imponerer vel i grunn ingen. Det nærmeste må være da jeg fektet rundt med en nun-chaku når jeg var liten, og kastet hjemmelagde ninjastjerner over hele håndballbanen på Hedmarkstoppen så de smalt i tribuneveggen på andre siden. Og så skjøt jeg en fasan med pil og bue, men jeg tror ikke det kvalifiserer til martial art heller.
Men det kommer seg.

– Hit with your calves, not your heels, instruerer Jool når han senker Ezra med et spark i ryggen.

Cool.

Etter felles og parvis gjennomgang er det egenkoregrafi med 20 minutter trening før «innspilling». Nok en gang er det produksjonsassistenten Victoria som skal få gjennomgå ( men denne gangen holdt jeg meg unna rumpa hennes) Fighten starter bra for hennes del, bla med to knær i magen så jeg hopper og hikster. Så kommer den deilige mannsjåvinistiske delen hvor hun får et sidespark i beinet, albue i ansiktet med påfølgende kveling, kast og brekk av arm. Den store finalen er når jeg sleper henne ut av kameralinsen etter hestehalen med infernalsk ond latter. Mohhaaa..

Lunsj

– Welcome to mayhem!

På gulvet foran Bo Thomas ligger sverd og kårder. Nybegynnere ( les: meg) starter med bambussverd for sikkerhets skyld.

To timers gjennomgang av sverd i ulike sekvenser, fotarbeid, parreringer og slag. Så får jeg forsøke blankt metall. Offeret er italienske De Vito og vi gjør noen kule sekvenser. Sikkerhetssone, sikkerhetssone, sikkerhetssone. Noen av slagene skal formidles med øyekontakt. Som for eksempel svingslag mot magen. Da er det faktisk en fordel at motstanderen rekker å hoppe unna. Kult når det sitter.

Så fekting.

– Retreat, retreat, avance, avance. Gud hvor sliten det går an å bli i en høyrearm..

Bo Thomas har vært stuntmann og stage fighter i 25 år og har 100-talls produksjoner og oppsetninger bak seg, blant annet i ARN-filmene. Men han liker teater best.

– På film er det rom for å gjøre ting mange ganger. På teater må det sitte når det gjelder, forteller han. Favorittscenen finner du imidlertid i Scarabus. Og så er han på fornavn med Mark Hamill ( spilte Luke Skywalker..)

Så hva er egentlig forskjellen mellom stuntfighting og kampsport generelt lurer jeg.

– Vi gjør større bevegelser slik det skal være mer forståelig hva vi gjør. Også gjør vi mye som vi aldri ville gjort i virkeligheten, forklarer Jool og demonstrerer et slag-rull inn – albue i ansikt.

Kl 1600 handler det meste om lufta og ballongen osv. Da mener Jakob vi må varme opp litt mer, bla med ballsisten og en latterlig beinhard situps-og-hold intervall. Pain is temporary, glory is forever..

Til slutt, når vi stadig oftere skimter opp mot klokka på veggen og trygler om at tiden skal gå litt raskere, skal vi bruke improviserte «våpen» til nok en koreografi. En flip-over, skittentøyskurv, stumtjener, koffert, rockering, kosteskaft og tau. Så trening.
Og innspilling.

I dag skal jeg legge meg tidligere..

Lyst til å se mer hva Bo Thomas holder på med ? http://www.artofaction.dk

 


Stuntskole dag 1 – Hengt, slengt og dengt

– Prøv å legge litt innlevelse i prekicket, sier Joon og plukker opp en «frivillig».  En demonstrasjon følger.

– Ser dere ?

Et tilsynelatende perfekt utført spark i magen. Imponerende.

Det er bare det at den frivillige ikke slutter å harke.

Enten var sparket for hardt eller så glemte han å stramme magen. Eller begge deler. Han forsvinner ut på gangen for en stund…

Det er første dag på stuntmannskolen i København. I syv dager skal vi skoleres i alt fra martial arts, swat-trening, pyroeffekter, spesialeffekter, wirejobber, høye fall og det kanskje mest interessante jeg fant på lista… «partial burns».

Jeg har gleda meg til å kombinere litt sommerliv i Køben med å prøve nye ting. Jeg har til og med skateboard for å stikke bort til Fælledparken – europas største park. Etter første dagen skjønner jeg at det skal få ligge i fred, dessverre. Disse 10 timers-øktene gir ikke rom for de helt store utskeielsene.

Vi startet med oppvarming kl 0900. Merkelig, satt av en time til å tusle litt rundt og svinge litt på armer og bein? Tar da vel ikke mer enn 5 min ? The warm – up from hell tar faktisk en time. Jeg orker ikke snakke om det. Ikke annet enn at det virket som det var et taktisk opplegg for å bevise at ingen av oss er i form i det hele tatt. Knærne skjelver.

Så følger rullinger. Masse rullinger. Forover, sideveis, bakover. Akkurat som fotb Med fart, hopp og i kombinasjon. Det er like vondt som det er galt når potetsekkene smeller i gulvet. Det slår meg at dette antakeligvis er et obligatorisk kurs for fotballspillere. Hvordan rulle elleve ganger etter en dytt. Det er 22 praksisplasser som skuespiller på en fotballbane og noen blir faktisk veldig gode.

– Dere må være et hjul, poengterer Jool. Han er sånn passe ekspert i et titalls kampsporter og har liten medlidenhet når potetsekkene smeller i bakken. Det er spesielt baklengs fall ned på ryggen jeg sliter med. Det røsker i nakken og pusten smeller ut av meg.

– Hvis dere gjør det riktig skal det ikke gjøre vondt, mener Jool.

Jada, gni det inn.

Så skal vi gi hverandre mer fart i fallene. Oppslukt over oppgaven tar jeg et litt for lavt tak… et grepa tak rett i skinka på Victoria og sender hun avgårde. Italienske Daniel «De Vito» gurgler av latter bak meg. Shit happens.

Hun gir meg blikket..

Vi gjør noe sånt som 17 ulike kast, ruller i alle retninger med avlastningsslag med armen, sideveishopp rett ned på levra og masse annet som innvollene garantert setter pris på.

Etter lunsj fortsetter vi med litt såkalt «crossfit-trening». På godt norsk kaller jeg det sirkeltrening. Løfte tjukkas, spensthopp på benk, hangups, push-ups osv. Hva i helvete?

– Functional exercises, sier Jacob. Han er sjefen bak European Stunt School og minnet meg i vår på at det var ledige plasser på årets kurs. Halvveis i sirkelen skulle jeg ønske han flagret rett i spam-filteret..

Så hagler det med slåssmomenter. Svingslag, mageslag og kombinasjon. Spark, slag og kast. Hver gang kaster motparten på hodet og klapper skjult med hendene for å få det høres ut som en real hit.

– Make it look like you`re hurting yourself, sier Jacob. Vi skal lide, ikke glise!!

Timene fortsetter med ansiktsslamming i bord og dør, springskaller, lugging, kveling, spark i magen på liggende person.  Og å bli slept bortover gulvet etter ørene. Trikset er å holde seg fast i motpartens hånd og «sparke» med beina for å avlaste. Etterfulgt av spark mot hodet på halvdødt offer. Med snert selvfølgelig. Pang. Lyden av foten som treffer hånden istedet for hodet skal høres realistisk ut.

En av de mest interessante øyeblikkene var «kicking in the nuts». Gutta sto med innsunkne øyne og innså hva de skulle utsettes for. Med gru.

– Dere må stå helt stille, for egen sikkerhet, påpeker Anna Instruktør. Uten baller.

Min partner for øyeblikket, en østerriksk jente med briller, nøler litt, men så dæljer hun løs. Jeg skriker på instinkt og knekker sammen. Hmm.. det var i grunn ikke så ille.

Kombinasjonen av fremskutt hofte med stramme rumpeballer, og et dypt spark uten å strekke vristen fikser biffen.

– Hit me, hit me, brøler jeg. Og hun dæljer løs. Hahhahaha…fantastisk.

Første dag avsluttes med å koregrafere en slåsskamp som inneholder det meste av alt vi har gjennomgått. Vi har tyve minutters treningstid. Det skal utføres fra riktig vinkel for å se mest mulig troverdig ut og det skal spilles som det er film foran alle.

Jeg er sliten og tar litt lett på det. Jeg legger inn noen replikker, men tar meg bla til ansiktet når jeg får et kne i magen osv. Hollywoodtilbudene hagler ikke etter dette akkurat.

Men pytt. Dag 1 er over. Vi har blit hengt, slengt og dengt i nesten ni timer.  Og motivasjonen er fortsatt tilstede. Nakken derimot er litt mindre beistret for de neste dagene..

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Bilde

Ukeplan

Ukeplan

På plass i København.. dette skal bli en interessant uke.


Hei og hopp – dette er aleksanders blogg

Cooolll…. er det dølt å blogge ?

Dette blir en moteblogg for de eventyrlystne