Det finnes overhodet ikke noe bevis for at livet er alvorlig..

Gamle minner

Video

Wilson og jeg

Sitter og kikker gjennom noe Antarktismateriale, skal opp til NRK og kikke på noe klipp i neste uke. Dokumentaren er planlagt å sendes i september, så blir spennende å se hva som er gjort på klipperommet sålangt. Jeg filmet ikke mtp TV, men for egne minner og noen glimt til foredrag. Det slår meg hvor verdifullt det er, og hvor glad jeg er for at jeg stort sett har filmet fra mine lengre turer. Av og til dukker opp minner, øyeblikk, mennesker, glimt – som forlengst har gått i glemmeboken. Og som leves på nytt. Spesielt i Antarktis er dagene så altfor like at alt blir bare en eneste stor saus i minneregisteret. Men så plukker det opp, litt moro, mest meningsløst. Akkurat som disse sekundene. Med Wilson.


Video

Gamle minner: Kamelkrasj i Sahara

På nyåret 2010 syklet Erik Gran Kvaase og jeg sydover gjennom Sahara, med Niger i sikte. Så langt kom vi aldri, da vi valgte å kaste kortene før grenseovergangen mellom Algerie og Niger.
Sykling i Sahara går primært langs veier, men også over åpne ørkenområder. Her har vi hatt et uhell med en kamel etter å ha vært litt uoppmerksomme i høy fart.


Gamle minner – Nordnorsk Vinterodysse

I disse dager sitter jeg og går gjennom videomateriale fra gamle turer. Helt tilbake til min første lange tur. Eller første tur omtrent i det hele tatt – det som jeg kalte for Nordnorsk Vinterodysse i 2003.  Jeg kan huske jeg satt på hybelen i Trondheim og finpusset på ideen om at det var like greit å bare hoppe i det. Jeg hadde knapt gått på ski de siste 10 årene, og hadde ingenting av utstyr. Jeg skjønte også såpass at uten noe erfaring eller nettverk, så måtte jeg være kreativ for å få litt hjelp med utstyr. Som student og med 10 år fallskjermhopping bak meg, hadde jeg ikke akkurat voldsomt budsjett. Konseptet var et ærlig eksperiment – kunne jeg lære å like å gå på ski, bare jeg gikk lenge og langt nok? Den 50 dagers lange turen gjennom Finnmark og Troms var eneste lang og bratt læringskurve. Og en fantastisk reise blant folk, natur og nye erfaringer. Jeg hadde allverdens tid, og ble blant annet igjen noen ekstra dager i Kautokeino på den store påskefestivalen. Ble med folk hit og dit, var på Intrigue-konsert, gurglet spanske gloser i scootersporene, krysset «vidda» med søstra mi, ble kjent med Mollisjok-Clemet, satte ny verdensrekord i skallekasting i Karasjok, ble med spanske turister til Nordkapp, sov i ishotellet i Alta, sloknet på en hems etter en sen fest hos Juuls, kitet gjennom fjellene i Troms med Andreas, gikk meg så inni granskauen vill oppi fjellene, plumpet gjennom halvt frosne elver, lagde et kaos for et par av deltakerne i Finnmarksløpet, opplevde hvor mektig nordlyset er når du går helt alene på natterstid langt fra folk, opplevde ekte Finnmarkstorm på vidda og opplevde i det hele tatt nok til å skrive en hel bok. Joda, det var også slitsomt til tider. Men minste motstands vei – hvor mye er den egentlig verdt?

Men jeg skrev ingen bok. Men jeg skrev iallfall et kapittel som kom i 10 Turer med Trøkk. Og en fyldig dagbok. Og dessuten filmet jeg masse. Og det som slår meg her jeg nå sitter og ser gjennom materialet, er at jeg er fantastisk glad jeg hadde vett nok til å filme underveis. Selv om det tok nesten ti år før jeg faktisk satte meg ned og så på det…